ingarpm

I forbindelse med at Madagaskar er et av landene Norge gir en ikke ubetydelig sum bistandspenger hvert år, var Erik i følge med celebert selskap på besøk i landet for å se hvordan pengene våre ble brukt. Eriks rapport kan oppsummeres slik; fattig befolkning, dårlig skole med høy drop out-faktor; store forskjeller; mye landbruk, få andre inntekskilder; markedsliberal president, med ønske om å reformere landet.

Madagaskar er et av verdens fattigste land, og halvparten av befolkningen lever angivelig på under 1 dollar om dagen. Kan bistanden hjelpe landet ut av fattigdom, eller er Madagaskar dømt til å leve i evig fattigdom, til tross for en tilsynelatende markesliberal og demokrativennlig president?

Selvfølgelig kan det være mulig for Madagaskar å komme ut av fattigdom. Om bistand fra Norge vil hjelpe dem til å nå dette målet er heller usikkert. Er bistand i hele tatt nødvendig? Bistand er tross alt skattebetalerne sine penger, og folket betaler skatt for at staten kan forvalte pengene på en god måte. Da forventes det at man får noe igjen for bistandspengene. På lang sikt har Norge mye å tjene på at fattige land kommer ut av fattigdom, både på grunn av økt handel (velstand), større utsikter for demokrati (sikkerhet) og hindre at utviklingslandene benytter gammel, forurenende teknologi (global oppvarming). Om bistanden faktisk hjelper til å redusere fattigdommen i utvikligslandene, er det en langsiktig investering Norge vil tjene på i fremtiden.

Videre gir det også Norge anerkjennelse og prestisje, og er med på å bygge et godt norsk omdømme i verden. Dette har Norge alt å tjene på; det gir Norge troverdighet, gir nasjonen sympati og skaffer oss venner, og gir oss mulighet til å å gå inn i internasjonale fora med en større tyngde enn vi ellers kunne ha gjort. Sånn sett er det underordnet om bistandspolitikken faktisk fører til bedre levevilkår i fattige land på kort sikt; omdømmegevinsten realiseres umiddelbart.

Om noen skulle ønske å avskaffe norsk bistand, ville dette med andre ord vært vanskelig. Det er allikevel verdt å stille spørsmålet. Om bistanden ikke hjelper i like stor grad som vi ønsker den skal gjøre, er det mulig gevinsten vi får igjen på lang sikt, ikke svarer til dagens investering. Da kan det være hensiktsmessig å vurdere andre alternativer, som kan gjøre jobben bedre og raskere, og ikke minst gi høyere avkastning på kort sikt.

Et av problemene med skolen i Madgaskar er at utdanningen ikke er arbeidsretta; etter fem år står ikke elevene igjen med matnyttig kunnskap, og vil uansett være henvinst til jordmarkene. Da kan det være fristene, når sulten tar dem, å droppe skolen og starte rett med arbeidet og høste fruktene med en gang. Mer mat og penger i lomma. Det hjelper ikke å bruke masse penger på skole om elevene uansett ender opp på jordmarkene. Et annet problem med bistand er at mye går bort i administrasjon; først skal pengene tas inn i Norge, så skal de fordeles utover landene vi gir bistand til, og så skal staten i mottakslandene fordele pengene til slutt. Dette koster. Det er også en kjennsgjerning at mye bistand har gått bort i korrupsjon, og man har prioritert våpen og militær foran skole og infrastruktur. Det vil også være fristende for byråkratende å gjøre leveforholdene bedre for seg sjøl; flere stillinger, høyere lønninger, nye statlige bygninger, etc etc. Man trenger ikke være økonom for å forstå at bistanden ikke nødvendigvis skaper nye verdier.

Så finnes det ikke en bedre måte? Jo! I stedet for å gi bistand til et land, kan vi begynne å handle med dem på rettferdigve vilkår. I Norge kan vi begynne med å kutte landsbruksstøtta så det kan være mulig for andre å komme inn på det norske markedet. Milliardene som frigjøres der, i tillegg til midlene vi tidligere har brukt på bistand, kan vi bruke på storstilt industrisatsing i utviklingslandene. Forholdene ligger så absolutt til rette for det; mye arealplass, billig arbeidskraft, billig kraft. Om vi hadde opprettet bedrifter i landene, ville infrastrukturen blitt modernisert og utbygd; næringslivet ville finansiert matnyttig skoleutdanning for å sikre seg kompetent arbeidskraft, og staten ville fått betydelige skatteinntekter fra de nye bedriftene. Skatteinntekter som kunne realisere nye gode prosjekter som å styrke skolen ytterligere, modernisere sykehusene og sørget for å sikre alle et verdig liv. I tillegg ville Norge også kunne realisert gevinsten umiddelbart i form av overskudd fra bedriftene, og dagens skattebetalere ville fått igjen for investeringen sin. 

Hvorfor velger da Norge å gi bistand, når handel og industri ville hjulpet landene så mye mer? For det første er sterke politiske grupperinger bestemt på å verne om eget landbruk, uansett om det kunne hjulpet fattige land om landbruket ble reformert. For det andre får Norge, som jeg tidligere var inne på, internasjonal anerkjennesle og godt omdøme av å gi bistand. Å opprette industri i u-land kan være høyrisikoprosjekter, og det kan derfor være tryggere å holde på bistanden.

Jeg er imidlertid villig til å ta sjansen på å kutte bistanden, og heller investere i landene. Det innebærer en risiko, men man må også ta hensyn til hva som er best for innbyggerne i landet. Jeg mener at vi har et moralsk ansvar for å sikre dem en best mulig framtid, og jeg er derfor klar i min tale: Bistanden må kuttes, landbruksstøtten må kuttes og Norge må opprette industri i land som Madagasker.

Bondevik 2-regjeringen var en koalisjon mellom tre partier, Krf, Høyre og Venstre. I regjernigen var Venstre representert med tre statsråder. På Stortinget hadde Venstre to representanter. Dette viser kjernen i problemet med dagens valgsystem i Norge; med en sperregrense på fire prosent er det store rom for at små partier blir tildelt mer makt enn deres parlamentariske grunnlag i Stortinget skulle tilsi. At små partier som RV kan komme inn på vippen med én representant på Stortinget, kan i praksis gi dem like stor makt som et parti med 30 % oppslutning på landsbasis. Det sier seg selv at det udemokratisk.

Utvalget som i 2003 slapp rapporten om Makt og demokrati i Norge, peker på at valgdeltagelsen i Norge har gått ned etter hvert som velgerne har fått mindre tiltro til politikerne. Folket tror ikke lenger på at politikerne står for deres sak, og det er ikke vanskelig å forstå at det kan oppstå forakt til det politiske systemet når valgtapere gjerne kan danne regjering. At man er avhengig av å danne regjeringskoalisjoner for å få makt og i alle saker inngå kompromisser med andre partier i Stortinget, visker ut betydningen av partiprogrammet og gjør det uklart for folk hva de stemmer på. Ofte vil ikke engang partiene fortelle velgerne hvem de ønsker å styre med etter valget om de skulle komme i posisjon til å danne regjering.

Systemet kan imidlertid endres. Hvis partiet med størst oppslutning i et valgidstrikt fikk alle representantene, i stedet for at de ble fordelt forholdsmessig mellom alle partiene, ville vi få et storting med mer styringsdyktige blokker og et klarere politisk landskap. Man ville i større grad vite hva man stemte på, og hva man fikk for stemmen sin. På denne måten ville valgdeltagelsen økt og demokratiet ville i større grad blomstre. Vi ville også fått et mer stabilt politisk landskap, og unngått at små partier med lavt parlamentarisk grunnlag fikk unødvendig mye makt.

Tiden hvor små partier kan diktere det politiske landskapet i Norge må snart være forbi. Folkestyre, nå!